Pinsebudskapet: Et liv i guds hender

Til dere som har lagt deres liv i guds hender. Som gjør deres ytterste for å leve etter bibelen og guds hensikt. Til dere som tror mennesket er skapt i guds bilde, fullkomment for å herske over dyrene på landjorda, fiskene i havet og fuglene under himmelen. Som hver dag sliter med arvesynd og gode gjerninger. Til dere som lever som om hver dag er en dag nærmere armageddon, en dag dere lengter etter. Da gud skal dømme alle og skille de gode fra de onde. Da de rettroende og ydmyke skal herske i det paradis dere er lovet. Til dere som lever i den tro at dere er av herrens utvalgte, de som er lovet evighet, overflod og hans endeløse visdom. Til dere som ser guds underverk i hvert sandkorn og djevelens verk vokse fram som ugress i ei blomstereng. Til dere som folder deres hender, krummer deres nakker og ydmykt ber deres bønn i et meningsløst håp om at det er nok. Til dere som tror bibelen er guds sanne ord, inspirert av han og uten feil og mangler. Som ser forklaringen på ethvert fenomen i den og leter etter løsninger på dagens problemer i eldgamle tekster, tekster som for lengst har gått ut på dato. Til dere som ser skaperens mirakler der andre spør etter vitenskap, dere som fortsatt diskuterer om enhjørningen er rød eller gul. Til dere som i deres enfoldighet gjør alt dere kan for å være inhumant lite dyriske. Som setter dere over naturens vidunderlige og beviste sammenhenger. Til dere som med umenneskelig arroganse distanserer dere fra den virkeligheten vi har kommet til å erkjenne de siste 200-300 år. Som avviser de største bragder innenfor kunnskapsdannelse mennesket noensinne har gjort i sin historie. Til dere som er hellig overbevist om at akkurat den historien kun er 6000 år eller så. Dere som tilslører deres intelligens og vitebegjær med et fantasifoster av verste slag. Som med en slik frekkhet avfeier evolusjonen, både hvordan den er for våre øyne og slik den har brakt oss det mangfold vi nyter hver dag. Til dere som ikke klarer å innse hvor heldige dere er som befinner dere i nåtiden, akkurat nå. Med all verdens muligheter, tekniske framskritt og plausible løsninger på flere alvorlige problemer menneskeheten rammes av. Til dere som fordømmer menneskets udiskutable iboende natur og setter dere over samfunnets lover ved å love ellers lovlydige borgere evige pinsler. Til dere som uten et snev av medmenneskelighet kan predike hvem som havner i helvete fordi man lever etter sin egen overbevisning, sine egne valg og sin egen natur. Til dere som krever respekt for deres bevisste valg og utførte udåder, der misjonsbefalingen leder dere an i å undergrave deres neste. Dere som systematisk har undertrykt kvinner, barn og intellekt. Til dere som krever forståelse for at dere fratar deres barn viljen og evnen til å tenke fritt, kritisk og innovativt. Dere som krever min respekt, en respekt jeg ikke kan forvente tilbake bare fordi jeg satser mine røde ører på den fellesmenneskelige rasjonalitet. Til dere som ikke tar innover dere kunnskapshistoriens evige seirer over vranglære, åpenbare sinnslidelser og menneskelig tragedie. Dere fortjener ikke min respekt, dere fortjener ingen respekt i det hele tatt. Hva skal dere med den respekten? Deres håp ligger jo i guds hensikt. Vend dere til han mens det enda er tid. En dag skal det skje at viten skal vaske vekk dette skrøpelige og unødvendige tankegods.

 

Til slutt en hilsen til Anita Apeltun Sælhe. Hun kunne fortelle oss på radio at vantro, slike som meg, er handikappede mennesker. Vel Anita Apeltun Sæhle og dine meningsfeller, når jeg ser hva religiøse mennesker er i stand til å si, mene og gjøre er jeg endeløst glad for at mine foreldre har, og hadde, sin rasjonalitet i behold. Anita: sjekk dit hode for vrangforestillinger.

 

- evolusjonens spydspiss

Hr. Nilsen

 

17. mai

Jeg hater 17. mai. Jeg hater dagene før 17. mai. Jeg husker fra min tid som barn de dagene da pent tøy i vårtykkelse skulle velges. Hvordan vi barna oss i mellom fikk nok en anledning til å hevde status og spankulere i blanke sko. Hvordan er så dagene før 17. mai nå som jeg har blitt voksen, et ansvarlig menneske som kan og bør ta egne valg. Jeg må til stadighet forsvare mitt syn, forklare for ignoranter fakta og nærmest unnskylde min frie vilje. Hvor er Alf Cranner sin ”Din Tanke Er Fri” når vi trenger den. Videre har vi et fenomen som følger de fleste store felles feiringer. Tilbudet av all slags nips, pynt, stash og tilbehør som selges i flaggets farger og dagens navn. Hvordan folk handler inn all slags gjenstander, slikt som blir søppel i løpet av noen få dager. Hvordan altfor mange hjem får et desperat nypyntet indre med duker, stearinlys og servietter i korrekte farger. Jeg hater lyden av korpsmusikk, hurrarop, og alskens plastfløyter. Korpsmusikk minner meg på hvor effektivt musikk kan bli brukt for å få folk til å vandre ubetenksomt i flokk. Rytmen som ingen av de fremmøtte kan unngå, om de så naivt skulle ønske det. Hvordan musikk uten tvil er en faktor i hjernevask. Jeg hater hvordan gratulasjoner og varianter over ”hurra” blir spredd utover, uten noen tanke for mottakeren. Om det er nødvendig med en og om det er noen mottaker i det hele tatt. Jeg hater det selvgode smilet og den selvgode latteren mor og/eller far avleverer når avkommet har bidratt, med sitt, til dette kaoset av lyd. All denne lyden kan ikke være bra og det er vel mange nok som føler seg altfor ør i hodet etter en utfordrene dag. Spesielt hater jeg de høyfrekvente fløytene som barn blir utstyrt med og får totalt herredømme over. Jeg kan ikke annet enn å synes synd på barna. De stakkars små som blir skjøvet først og plassert i opptoget på denne dagen som så latterlig misforstått ofte blir omtalt som barnas dag. Barna gjør som de får beskjed om og retter seg etter forventningene. Tråkker de nødvendige meterne mens kameralinser, flagg og hysteriske familiemedlemmer bombarderer sansene. Marsjerer i takt under ei fane som viser en slags tilhørighet fram mot målet som er is, brus og enda mer tanketom tradisjon. Jeg syns virkelig synd på våre barn der de går på geledd bare nyanser unna brune skjorter og buekorps. Jeg hater tanken på denne massesuggesjonen, denne pandemien av datofestet oppstemthet og glede. Jeg tror ikke på det. Hvordan de store massene kan samle seg og skru på smilet. Hvordan folk kan spasere rett inn i denne trange situasjonen uten en eneste motforestilling. Psykologisk sett er 17. mai et interessant fenomen. Man forventer at det blir en bra dag, man forventer at man er glad, man forventer at andre deler samme forventning, man forventer uforbeholden glede av andre. Det er et skremmende eksempel på hvordan mennesker er i stand til å henføre seg selv. Derfor blir dagen bra. Dette er en dag ingenting kan gå galt, absolutt ingenting. Bortsett fra været da selvfølgelig, men det blir enkelt gjemt bak innekos og peishygge. Store og små blir dresset opp i den fineste stas. Gjerne dress på far og bunad på mor. De stakkars kvinnene som ikke har bunad på den store bunadsdagen. Hvilken skam er det ikke å innrømme for hele verden at man ikke har råd til et slikt plagg. Bunaden slik den er pålesset med tradisjon, regler og nuller på prislappen. Jeg hater det når folk feirer Norges bursdag. Det er da virkelig ikke Norges bursdag vi feirer. Vi feirer Norges grunnlov fordi den ble sluttført og signert på denne datoen i 1814. Vi feirer tilblivelsen av et lovverk og vi feirer disse mennene som i sin tid skrev den. Vi feirer et svært lite og dogmatisert utsnitt av historien. Jeg hater bildet av mennene på Eidsvoll og jeg hater mennene. De var fra eliten. En gjeng som var kommet til makt, penger og innflytelse og derfor ansett verdige nok til å påta seg et enormt prosjekt. Dette var menn som på ingen måte representerte noen andre enn sitt svært lille samfunnslag. Et uvalg som utelot gjennomsnittsnordmannen og hans kvinne. Det er menn som blir feiret. I bildet ser jeg bare menn, menn i uniform og med konformiteten smurt tykt utenpå. Jeg ser ingen bønder, arbeidere eller utstøtte. Jeg ser ingen av de som på den store dagen er med og utgjør massene. Hardt arbeidene kvinner og menn. De som på 17. mai tar frem det fineste de har, kjøpt for penger de har slitt for. Jeg hater synet av gamle biler pynta med flagg, bjørkeris og rosetter. Jeg hater også rosettene som henges på jakker og bunader. Hva er funksjonen til disse røde, blå og hvite tøystykkene vilkårlig festet i brystregionen? En ting er jeg sikker på hva gjelder de sistnevnte rosettene. Det må finnes noen regler for hvor og hvordan de skal festes. Og det finnes helt sikkert noen tradisjoner for bruk og utseende. Historien bak tilblivelsen finnes den også, helt sikkert. Og følgelig er det mange som ikke kjenner disse reglene og tradisjonene. Men det finnes de som kan dette her på rams, ned til minste detalj og med alt av tegnsetting fra læreboka. Disse menneskene som sikkert kunne ha øst av sin kunnskap, entusiasme og kjærlighet til rosetter. Som sikkert må svare på mengder av forholdsvis ensartete spørsmål om temaet. Jeg har alltid lurt på: viss du ikke kan bruke rosetten korrekt, er det da like greit å sløyfe den? Jeg hater ”Ja vi elsker”. Hvert eneste ord, alle versene, melodien og metaforene. Jeg hater den sangen når den synges av et kor, når den synges av et kvinnemenneske som fraserer langt utover sitt talent og når barn i sin iver etter å tilfredsstille lærer og foreldre lar nervøsiteten ta overhånd. Og hva kan vi si om Bjørnstjerne Bjørnson som skrev teksten? Teksten, et flaut forsøk på skjønnmaling av klisjeen Nordmann i landet Norge. Vi kan ikke si annet enn at en Ibsen er han ikke. Ibsen hadde innsikt nok som dikter til å la være. Jeg hater intetsigende taler om Eidsvolls betydning, lovens fortreffelighet, historiens uomtvistelighet, barnas glede, Norges storhet og alt det andre som blir omtalt i sukkersøte vendinger over en godt kjent mal.  Jeg gruer meg til hver eneste 17. mai fordi da vet jeg hva som kommer. Bøttevis med forakt og mangel på forståelse for mine antipatier og reservasjoner hva gjelder 17. mai. Jeg har prøvd å feire slik alle gjør det, jeg har prøvd alternative feiringer og nå prøver jeg så godt jeg kan å overse hele jævla galskapen. Men ingenting funker tilfredsstillende, både som barn og som voksen er beskjeden klar ”skjerp deg”. Det er en type spørsmål jeg ofte får servert og gjerne med et visst håp om at jeg har mine ’soft spots’ i anledning dagen. Ordlyden i spørsmålet varierer, men det kan destilleres til om det er noe ved nasjonaldagen jeg setter pris på. Noe er det selvfølgelig, til tross for mitt helhetlige og reflekterte syn. Hele seansen er over på en dag og gjerne noen timer. Og vi feirer Nasjonaldag bare en gang i året, heldigvis. Det er svært lite folk i skogen og langs turstiene. Og når nasjonaldagen havner på en ukedag har jeg fri eller jeg får ekstra godt betalt for å jobbe. Noen ganger snør det og bare de mest dedikerte møter opp til den offisielle feiringen. Jeg hater 17. mai med all mulig rett og overbevisning.

 

Jeg avslutter med disse velvalgte ord.

Stryk kristenkorset av ditt flagg

og heis det rent og rødt

- Arnulf Øverland

 

 

Ikke gratuler meg takk

Hr. Nilsen

Nye tider

Skal framover bruke denne bloggen for å øse av mitt engasjement og dele mine synspunkt. Om det skal være slik at du som leser disse velvalgte ord og nyter mine refleksjoner, må du gjerne tipse andre. Om det derimot er slik at du avskyr det jeg skriver, tips gjerne dine venner allikevel.

- lenge leve ytringsfriheten

Hr. Nilsen