Engler og dumheter

 

Hvor bitteliten hadde ikke denne røverhistorien vært om ikke den var sann og inneholdt en prinsesse. Altså sann på den måten at vår norske prinsesse påstår i fullt alvor at hun kan snakke med døde mennesker. Den samme prinsessen som allerede livnærer seg ved å sette folk i kontakt med engler. Om en slik kontakt overhode er mulig og om engler finnes. Jeg tror ikke engler finnes. Jeg tror ikke på engler før en engel legger seg, evt. med makt legges ned, under vitenskapens objektiv og lar seg inspisere. Jeg tror ikke man noen gang vil finne engler samme hvor iherdig man leter, om det er mellom stjernene, i skapene hjemme, i språket, under senga, i hjernen eller utenfor porten ved nærmeste sinnsykehus. Viss jeg hadde sett en engel hadde min reaksjon vært nøyaktig denne: jeg hadde satt meg rolig ned, ringt en god venn for å kontrollere tid og sted og deretter umiddelbart ringt min lege for en konsultasjon. Hva hadde ikke prinsessen spart oss for ved å ha gjort det samme. Hun hadde spart VG, Dagbladet og den gjengen for mengder simpel journalistikk også

 

 Jeg tror heller ikke noen levende kan kontakte døde mennesker, dyr eller planter. Planter ekskluderer seg selv ved å ikke ha et språk i det levende utgangspunktet. Godt mulig det kommer noen som påstår å kunne snakke med døde planter også, en gang i framtida. Jeg vet ikke, men er rimelig sikker på at en gærning med ”spesielle evner” kan fortelle meg, for en sum penger, at min forrige hund har det bra der hun er. Hvorfor skulle døde mennesker ønske å kontakte den levende verdenen? Hvorfor tillater de seg selv å bli forstyrret? Hvorfor er denne kontakten begrenset til noen få med såkalte spesielle evner? Hva må til for å oppnå kontakt? Er en slik kontakt det endelige beviset på at vi har en sjel? Hvor er helvetets lidelser og himmelens belønning i disse vitnesbyrdene? Jeg mener, til det motsatte er godt og vel bevist, at Prinsesse Märtha er en løgner, en kvakksalver og en motbydelig markedsorientert person som grovt utnytter både sin tittel og sine godtroende kunder. Uttalelsene hennes om kontakt med døde er jo uansett tidenes pr jippo. Litt oppstyr og problemer har det brakt, men all pr er god pr. Dette skjønner hun, hun som tross alt har vokst opp i Norges best betalte, og best beskytta, reklamebaserte jobb.

 

I løpet av de siste dagene har vi kunnet lese i og høre fra flere medier at flertallet av norske borgere ønsker å frata prinsessen hennes tittel og plass i arverekkefølgen. Det er det kongen og bare han som avgjør. Fra før har kongen fratatt sin datter flere kongelige verv slik at hun kan distansere seg fra den kongelige rolle og jobbe som oss vanlige dødelige. Resultatet var altså Astarte Education og et virkelig meningsløst mediesirkus. Bare ideen om at prinsessen kan bedrive næringsvirksomhet i et privat firma uten å selge seg selv med sin tittel er fjern. Er vår konge så virkelighetsfjern eller vil han nå ta til fornuft og etterkomme folkekravet? Den store opinion vil altså gjøre prinsessen til et gjennomsnittsmenneske med normale rettigheter og plikter, som om det noen gang vil skje. Det store flertallet reagerer så sterkt på prinsessens påståtte evner at folk flest ikke vil ha henne som mulig regent, selv om det framstår som kun teoretisk i øyeblikket. Store deler av dette flertallet er også medlemmer av den norske statskirke og statistisk bekjenner seg til at jesus sto opp fra de døde, etter å ha gått på vannet, helbredet syke og gjort vin om til vann. Hvilken dobbeltmoral, eller skal jeg bare vende det andre kinn til når det uansett gjelder slike sykelige mentale vrangforestillinger.

 

Avslutningsvis er det verdt å nevne at Kongen selv har fått sin posisjon ene og alene på grunn av arv. Et ikke ubetydelig faktum som skiller det norske demokratiet fra et moderne demokrati. I følge tradisjonen står også kongen over folket og nærmere gud enn resten av oss ivrige slitere. Kan hende kongen vet noe om bissnissen til sin datter vi ikke vet, eller er han bare pappa i denne saken? Neida kongen vet ikke så mye mer enn meg og deg, han er en sjeleløs menneskeape som alle andre. Og hva med Ari, verken god nok som forfatter eller stødig nok i sin selvtillit til å tjene konge og fedreland på en rasjonell måte, jeg lar han passere for denne gang. For uansett hvor mye jeg kunne ha mislikt ekteparet Behn er de nyttige idioter og spesielt nå om dagen. Og jeg parafraserer Hallgeir Langeland: det er gode tider for en republikaner. Ari og Märtha; vi skylder dere vel snart en klem og et anerkjennende nikk!

  

- R for republikk og R rasjonalitet

Hr. Nilsen

Ingen barn hjemme og et slags svar

Under pseudonymet NN kunne vi lese i Afteonpostens papirutgave 06.09.10 dette debattinnlegget:

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article3797963.ece

Og her følger et slags svar, skrevet av undertegnede.

Barnehagens to ansikter

 

Behov for barnehage. Hvem er det som definerer barnehagens virksomhet, barnas behov og hva sier det om læringsarenaen barnehagen faktisk er.

 

To ansikter. Det første ansiktet ligger i alvorlige folder, autoritært og med et skarp blikk. Røsten som høres er staten, samfunnet og myndighetene. Barnehagens mandat har sin begrensning i økonomiske rammer og sine mål i loven og Rammeplanen. Det betyr at 18 barn mellom 3 og 6 år skal bli skolert i 7 fagområder av en pedagog og to assistenter. Dette er den vanlige standarden i våre norske barnehager, noen ramme for bemanning utover tradisjonen finnes ikke i lover eller forskrifter. Det andre ansiktet er de hverdagslige trekk mellom smil og alvor, de som gleder seg over glade barn og påpeker våte sokker, de som besitter den sunne fornuft og all definisjonsmakt for sine små og håpefulle. 

 

Foreldrene. Grovt sett kan man si at de foreldrene som ønsker plass for sine barn får tildelt barnehageplass. Og for hvem er barnehageplassen tildelt? Det er altfor ofte slik at barnets behov for barnehageplass følger foreldrenes behov. Har mor 50 % jobb er det ofte slik at barnet har 50 % plass. Det faktum at begge foreldre ofte jobber fullt betyr at de aller fleste barn har 100 % plass. Størrelsen på en barnehageplass er det foreldrene som bestemmer og barna som opplever konsekvensen av. La meg ta utgangspunkt i full plass. Det betyr at barnet har tilgang på alle planlagte aktiviteter, garantert lekekamerater hver dag og kontinuitet i sitt skoleforberedende læringsløp. Det behøver ikke å bety lange dager, oppmøte hver dag og lite tid hjemme med mor og far. Samtidig bør det ikke overraske noen at barn med 40 % plass ikke har det samme utbytte som barn med 100 % plass. En 40 % plass vil på fire uker gi åtte dager i barnehagen, sammenliknet med 100 % plass som gir 20 dager. Det er et valg foreldrene må ta ansvaret for.

 

Forskriften. Rammeplanen for barnehager er en forskrift som angir hva slags faginnhold, hvilke kunnskaper og hva slags arbeidsmetoder barnehagen skal tilby. Den beskriver samfunnsmandatet, kvalitetssikring, samarbeidspartnere og verdigrunnlag. Rammeplanen er det viktigste førende dokument for alle barnehager. Rammeplanen sier også tydelig at virksomheten skal skje i nært samarbeid og forståelse med hjemmet. Samtidig kan ikke foreldrene på et emosjonelt grunnlag underkjenne pedagogenes faglighet. I hver barnehage blir det utarbeidet årsplan(er) som viser hvordan barnehagen velger å jobbe med Rammeplanens mål. En faktor som ikke er tilstrekkelig anerkjent i barndommen er at kvalitet er avhengig av kvantitet. Barn trenger god tid for å bli trygge, for å gjøre seg kjent, for å utvikle kunnskaper og for å konsolidere identitet. To munnhell som burde stå stort og tydelig for alle med barn tett på i hverdagen er ”ting tar tid” og ”skynde seg sakte”. Et barn som er gitt 100 % plass i en barnehage vil få flere referanser for gruppedynamikk og sosialisering enn ett barn med en mindre plass.

 

Samfunnet. Det samfunnet vi nå har, og mest sannsynlig vil få, bygger på sosial orienteringsevne. Det vil si å jobbe for laget, hevde seg selv i forhold til en gruppe og raskt analysere store mengder informasjon. Samtidig er det slik med vårt samfunn at barndom ikke verdsettes på samme måte som voksenlivet og alderdom. For hvem er det som best argumenterer for sine egne behov? Det er slik at jo yngre et menneske er, jo mindre anseelse får yrkesmessige omsorgsrelasjoner. Det er en grusom sannhet å erkjenne når man vet at tiden fra fødsel til ca 6 år er den mest avgjørende periode for læring, forståelse, motoriske evner, selvoppfatning og sosiale ferdigheter. De egenskaper vi skal bygge morgendagens samfunn på.

 

Velferdsstaten. Debatten som bør komme må i første omgang behandle kontantstøtten. Den bør etter mitt syn avskaffes. Deretter er det neste steget for velferdsstaten å sørge for hva Kristin Halvorsen innser er den viktigste kapitalen vi har, nemlig barna våre og derfor vår fremtid. Det må bety at antallet faglærte i barnehagen øker, at loven gir klare rammer for antall barn pr ansatt og antallet ansatte i norske barnehager økes. Barnehagen bør på alle måter ha samme anerkjennelse og faglig omdømme som skolen. Hele barndommen og utdanningsforløpet bør bli behandlet med den samme noble innsatsvilje som de mest kresne og resultatorienterte middelaldrene forbrukere blir møtt med. Det er ikke umulig vi ender opp i en debatt om et obligatorisk utdanningsforløp fra meget tidlig alder. Barndommen har til alle tider vært en flyktig tilstand med dyptgripende konsekvenser og enorme muligheter.

 

 

Hr Nilsen

- med pedagogiske filosoferinger