Under pseudonymet NN kunne vi lese i Afteonpostens papirutgave 06.09.10 dette debattinnlegget:
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article3797963.ece
Og her følger et slags svar, skrevet av undertegnede.
Barnehagens to ansikter
Behov for barnehage. Hvem er det som definerer barnehagens virksomhet, barnas behov og hva sier det om læringsarenaen barnehagen faktisk er.
To ansikter. Det første ansiktet ligger i alvorlige folder, autoritært og med et skarp blikk. Røsten som høres er staten, samfunnet og myndighetene. Barnehagens mandat har sin begrensning i økonomiske rammer og sine mål i loven og Rammeplanen. Det betyr at 18 barn mellom 3 og 6 år skal bli skolert i 7 fagområder av en pedagog og to assistenter. Dette er den vanlige standarden i våre norske barnehager, noen ramme for bemanning utover tradisjonen finnes ikke i lover eller forskrifter. Det andre ansiktet er de hverdagslige trekk mellom smil og alvor, de som gleder seg over glade barn og påpeker våte sokker, de som besitter den sunne fornuft og all definisjonsmakt for sine små og håpefulle.
Foreldrene. Grovt sett kan man si at de foreldrene som ønsker plass for sine barn får tildelt barnehageplass. Og for hvem er barnehageplassen tildelt? Det er altfor ofte slik at barnets behov for barnehageplass følger foreldrenes behov. Har mor 50 % jobb er det ofte slik at barnet har 50 % plass. Det faktum at begge foreldre ofte jobber fullt betyr at de aller fleste barn har 100 % plass. Størrelsen på en barnehageplass er det foreldrene som bestemmer og barna som opplever konsekvensen av. La meg ta utgangspunkt i full plass. Det betyr at barnet har tilgang på alle planlagte aktiviteter, garantert lekekamerater hver dag og kontinuitet i sitt skoleforberedende læringsløp. Det behøver ikke å bety lange dager, oppmøte hver dag og lite tid hjemme med mor og far. Samtidig bør det ikke overraske noen at barn med 40 % plass ikke har det samme utbytte som barn med 100 % plass. En 40 % plass vil på fire uker gi åtte dager i barnehagen, sammenliknet med 100 % plass som gir 20 dager. Det er et valg foreldrene må ta ansvaret for.
Forskriften. Rammeplanen for barnehager er en forskrift som angir hva slags faginnhold, hvilke kunnskaper og hva slags arbeidsmetoder barnehagen skal tilby. Den beskriver samfunnsmandatet, kvalitetssikring, samarbeidspartnere og verdigrunnlag. Rammeplanen er det viktigste førende dokument for alle barnehager. Rammeplanen sier også tydelig at virksomheten skal skje i nært samarbeid og forståelse med hjemmet. Samtidig kan ikke foreldrene på et emosjonelt grunnlag underkjenne pedagogenes faglighet. I hver barnehage blir det utarbeidet årsplan(er) som viser hvordan barnehagen velger å jobbe med Rammeplanens mål. En faktor som ikke er tilstrekkelig anerkjent i barndommen er at kvalitet er avhengig av kvantitet. Barn trenger god tid for å bli trygge, for å gjøre seg kjent, for å utvikle kunnskaper og for å konsolidere identitet. To munnhell som burde stå stort og tydelig for alle med barn tett på i hverdagen er ”ting tar tid” og ”skynde seg sakte”. Et barn som er gitt 100 % plass i en barnehage vil få flere referanser for gruppedynamikk og sosialisering enn ett barn med en mindre plass.
Samfunnet. Det samfunnet vi nå har, og mest sannsynlig vil få, bygger på sosial orienteringsevne. Det vil si å jobbe for laget, hevde seg selv i forhold til en gruppe og raskt analysere store mengder informasjon. Samtidig er det slik med vårt samfunn at barndom ikke verdsettes på samme måte som voksenlivet og alderdom. For hvem er det som best argumenterer for sine egne behov? Det er slik at jo yngre et menneske er, jo mindre anseelse får yrkesmessige omsorgsrelasjoner. Det er en grusom sannhet å erkjenne når man vet at tiden fra fødsel til ca 6 år er den mest avgjørende periode for læring, forståelse, motoriske evner, selvoppfatning og sosiale ferdigheter. De egenskaper vi skal bygge morgendagens samfunn på.
Velferdsstaten. Debatten som bør komme må i første omgang behandle kontantstøtten. Den bør etter mitt syn avskaffes. Deretter er det neste steget for velferdsstaten å sørge for hva Kristin Halvorsen innser er den viktigste kapitalen vi har, nemlig barna våre og derfor vår fremtid. Det må bety at antallet faglærte i barnehagen øker, at loven gir klare rammer for antall barn pr ansatt og antallet ansatte i norske barnehager økes. Barnehagen bør på alle måter ha samme anerkjennelse og faglig omdømme som skolen. Hele barndommen og utdanningsforløpet bør bli behandlet med den samme noble innsatsvilje som de mest kresne og resultatorienterte middelaldrene forbrukere blir møtt med. Det er ikke umulig vi ender opp i en debatt om et obligatorisk utdanningsforløp fra meget tidlig alder. Barndommen har til alle tider vært en flyktig tilstand med dyptgripende konsekvenser og enorme muligheter.
Hr Nilsen
- med pedagogiske filosoferinger
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar