Sharia i Norge

 

…alternativt: religiøst funderte lovsystemer som utfordrer vårt samfunn.

 

Sharia er en generell betegnelse for den religiøse loven i islam. Det dekker ikke bare religiøse ritualer, men også mange aspekter ved dagliglivet til den troende. Sharia er altså både jus, livsførsel og tradisjon. Sharia deler sitt opphav med jødisk tradisjon, derfor også den kristne tradisjon. Sine kilder har denne muslimske loven ikke overraskende fra Koranen. Men uttrykket er ved en fortolkning gjort av lærde ved noen få institusjoner rundt om i verden. Det er stor uenighet i den muslimske verden om hvor strengt lovene skal tolkes og hvordan tolkningene skal håndheves. Videre er det stor uenighet om hva slags områder sharia skal ta seg av og hva som må underkastes mer sekulære lover. Et eksempel er om et lands økonomiske politikk skal ta innover seg påbudet om ikke å kreve renter. Et annet eksempel som ofte blir brakt frem er forskjellen på mann og kvinne. Mannen har lettere for å få gjennomført en skilsmisse og ved arv får mannen det dobbelte av hva kvinnen får. Opphavet til, og forklaringen på, denne forskjellsbehandlingen er at mannen har større ansvar. Vi har kunnet lese i flere medier den siste tiden at sharia blir praktisert i Norge. Oppgjør om arv, skilsmisse, giftermål, påkledning, matvaner, vinningskriminalitet, tvister med mer begått av troende muslimer blir holdt unna norske rettsinstanser. Det siste halve året har det rast en debatt i England om sharia skal innføres og kunne benyttes som et alternativ til britiske domstoler. Den samme debatten er i ferd med å reise seg i Norge. Den må komme, bli bred, uten tabuer og ikke la seg underkaste simple avledningsmanøvrer som påstander om rasisme. En undersøkelse gjort av Gallup viser at 14 prosent av muslimer bosatt i Norge ønsker å innføre sharia. Undersøkelsen sier ingenting om hva slags form eller hvor stor inngripen en eventuell innføring vil innebære i forhold til de norske lover. I fra politikere, kommentatorhold og samfunnsdebattanter har signalene vært fasettert ifra ”nei gud forby” til omtrent ”greit nok, de må jo få lov å ha sin kultur”. Begge varianter er problematisk og burde opprøre et rasjonelt sinn. La oss først ta for oss de som er merkelig politisk korrekte og vil tillate det meste, der åpenhet lett er fyndordet som overskygger nærsynt naivitet. Den type mennesker som vil fordele godene og være venn med absolutt alle. De som ikke bryr seg mer enn at de kan tillate arkaiske og eksepsjonelt utdaterte lover innført i vårt samfunn. De åpner opp for å la medmennesker av en annen tro, med en annen etnisitet og en annen kulturell ballast bli dømt etter lover som ikke er demokratisk forankret. Lover som er lagd av menn og for menn og derfor opprettholder en streng patriarkalsk kultur. Kvinner og barn blir de lidende også i denne ulykkelige situasjonen. Mange menn blir også ofre. Alle de menneskene som gjerne vil handle og tenke selvstendig, men som ikke har ressurser til å gå de siste meterne og bryte ut. De av våre nye landsmenn som gjerne vil nærme seg vårt samfunn. Og så har vi de av oss nordmenn som sitter på sine oljeglinsende bakender, med sin søndagsskole i barndommen og synes sharia er noe fæle greier. De som synes burka er upassende i det offentlige rom, andre kulturers skikker er fremmede og bak sine tunge gullkors synes islam er en styggedom. De som i sin korttenkte og endeløst naive fornuft vil forby sharia. Gjerne de som stemmer både borgelig og konservativt eller lar seg lure av enkle løsninger fra den mørke høyresiden. De er seg selv nærmest, vil gjerne beskytte sitt eget og verne de norske kristne verdiene. De samme menneskene som tror at nestekjærlighet er en eksklusiv kristenvestlig verdi. De menneskene som åpner for praktisering av sharia gjør seg medskyldige i å undergrave Norges lover, domstolene, demokratiet og i den ytterste konsekvens vår statsforfatning. Dette er det ingen tvil om og det er et faktum ingen bør unngå ta å innover seg. Tillater vi sharia har vi i prinsippet tillatt alle religiøst funderte lovverk. Da kan vi ende opp med gettoer av religion, livssyn og livsførsel utenfor fellessamfunnets kontroll. Et scenario kan være at en politimann, slik vi kjenner det i dag, ikke har autoritet i et bestemt område pga av feil uniformsdetaljer, hudfarge, tro eller den type bagateller. Og det om forbrytelsen er tafsing eller drap. Hvis vi tillater sharia i Norge hindrer vi integrering, kulturmøter, likestilling, universelt menneskeverd og en del verdier vi har kommet til ved kamp i forholdsvis nær historie. Om det blir slik at sharia forbys, som noen har tatt til orde for, utleder det et annet prinsipp. Fordi vår grunnlov ikke skal diskriminere, men gjelde likt for alt og alle, må det i så fall bety at alle ”private” og/eller religiøst funderte lover må forbys. Det betyr at utøvelsen av De Ti Bud må forbys. Vi kan i den sammenheng ta med de sju dødssynder og alle andre religiøse påbud og forbud. Hørte jeg paven si noe om kondomer? Jeg tror ikke det er et skudd i mørket å spekulere i at kristne også bedriver politivirksomhet, med bibelen i ene hånda og pekefingeren rettet rakt på den andre. Metodene for avstraffelse man finner i Bibelen er like grusomme som de man finner i Koranen. Og hva vil da skje med trivselsregler, husregler, vedtekter og den type reglement som gjelder for offentlige så vel som private organisasjoner. Eksempler verdt å nevne er skoler, hybelhus, sykehjem, campingplasser, barnehager og kafeer. Sharia, de ti bud og foran nevnte regelverk bør behandles likt fordi de har det fellestrekk at de stiller seg på siden av grunnloven. De er initiert av mennesker og/eller grupperinger i privat sammenheng for å kontrollere et gruppefellesskap. Med privat sammenheng må det her forståes som at ingen etterprøvbare offentlige instanser har vært konsultert eller gitt sin godkjenning. Disse privatiserte og udemokratiske lovverkene bør etter min oppfatning forbys i størst mulig grad. Uansett om sharia, og dets like, blir legitimt innført eller kriminalisert er det problematiske sider ved begge alternativer. En lov for alle er det minste felles multiplum. Prinsippet om en lov for alle, som behandler alle likt og derfor er bærer av allmennprinsipper bør være et mål for en moderne stat. En lov for alle sikrer hvert individ beskyttelse fra radikale og ekstreme krefter. En lov for alle vil måtte stå i et forhandlingsforhold til landets borgere. Det betyr at vi som borgere, velgere og samfunnsdeltagere både kan og bør påvirke lovens tekst og praksis. En lov for alle sikrer en oversiktelig framtid for våre barn og oss selv. En lov for alle bidrar til et fellesskap, uansett hvilken side av loven man står på. En lov for alle sikrer oss lik behandling på tvers av kulturelle, etniske og religiøse skillelinjer. En lov for alle må være et ufravikelig prinsipp. Kriminalisering av sharia, de ti bud, religiøse regler og andre typer privatiserte lovverk kan føre til at praktiseringen blir gjort i det mørkeste skjulte. Men det kan ikke forhindre det signalet vi som samfunn sender ved kriminalisering, jamfør narkotikalovgivningen. Vi kan ikke tillate oss at minoriteters krav uthuler vårt samfunnsgrunnlag. Jeg gjentar avslutningsvis: en lov for alle er fundamentet og bærebjelken, selve kvalitetsmerket, i en moderne stat. 

 

- En lov for alle!

Hr. Nilsen