I anledning Nobels fredspris finner jeg meg selv i rekkene av gratulanter. Jeg vil gjerne gratulere Liu Xiaobo for sin innsats som dissident. Han har gått på imot Kinas styresmakter vel vitende om at han ville bli kastet i fengsel. Med fengselsdom og påfølgende omtale her i Vesten kom merkelappen dissident og derved en heltestatus som nå betaler seg. Mon tro om de samme kinesiske myndighetene angrer bittert på at de ga han utreisetillatelse for å la han være gjesteforsker ved bl.a. Universitet i Oslo i 1988. Videre vil jeg gratulere Nobelkomiteen og Torbjørn Jagland med valget av Liu Xiaobo. Det retter vel opp den fadesen forrige utdeling må sies å være, for å sitere Barrack Obama selv ”Liu fortjener prisen langt mer enn meg”. Uansett om det ikke er like stas å være utløsende faktor for Kinas harme som det er å være vertskap og kjentmann for den Amerikanske Presidenten. Også vil jeg gratulere Johan Galtung for nok en gang å tale den kompakte majoritet mitt imot. Om man aldri så mye er uenig i Galtungs vinkling på årets fredsprisvinner og hans hjemland er det vanskelig å komme utenom det essensielle i Galtungs kritikk av den Norske Nobelkomiteens tolkning av prisens kriterier. Også er det verdt å merke seg hva Galtung påpeker angående den hevingen av levekårene den Kinesiske stat har gjort for 400 millioner av sine borgere. En innskytelse og et faktum er at gjennom den siste finanskrisa som herjet, og fortsatt plager, den frie, demokratiske og kapitalistiske Vesten økte Kina sitt BNP med 8 %. Og om prognosene innfris vil den kinesiske økonomien dobles i løpet av de neste ti årene og utlikne USA i løpet av 10-15 år.
Jeg oppfordrer herved det interesserte publikum å lese Dagbladets intervju med Johan Galtung, publisert på nett denne begivenhetsrike datoen 10.12.10.
http://www.dagbladet.no/2010/12/10/nyheter/nobels_fredspris/kina/usa/fredforskning/14639923/
Kina har virkelig tatt årets tildeling ille opp. De viser all sin harme og sine muskler på diplomatisk vis med uttalelser som for konsensus- og bedrevitermentaliteten i Vesten virker meget skarpe. Kineserne har truet med å trekke seg ut av internasjonale forum og avbryte handelsforbindelser. Kina er en stormakt og vil så gjerne vise det. Nå har de sjansen de så sårt har ventet på. De bruker de midler de har tilgjengelig og i all hovedsak alltid har benyttet seg av: handel. Og nettopp det er en stor og avgjørende forskjell på stormaktene Kina og USA. USA har lett tydd til væpnet makt, slåss sin vei til rikdom og innflytelse. Både åpenbart som i Vietnam, Irak og Afghanistan og langt mer i det skjulte som i Sør-Amerika der USA-støttede armeer like inntil nylig har brakt død og lidelse. Kina har kjøpt seg vei i vellinga, inngått handelsavtaler og bidratt med infrastruktur. Kina er nå den største investoren i Afrika og gjør et kjempeløft for afrikansk økonomi. Ikke en krone gis i bistand, men kinesiske entreprenører, utviklere og fagfolk finnes der råvarene er. Forskjellen i utbytte burde være åpenbart for alle som kan de fire regnearter og et folkelig minimum av psykologi.
Fredsprisvinnerens stol står tom under seremonien i Oslo Rådhus i kveld. Vel annonsert og omtalt som symboltungt. Men gatene utenfor den kinesiske ambassade i Oslo har ved anledning de siste dagene vært tett besatt av folk som ivrig demonstrerer mot Kina og for Liu Xiaobo. Det går alltid et demonstrasjonstog. Det jeg undres over og gjerne skulle ha visst sikkert er en ting. Er kineserne så klin sprø og paranoide som sine kollegaer i den amerikanske ambassaden, så sikre på sin status som offer, like allergiske overfor huskatter som panserbrytende pumaer, så smålig redde for en liten og fredelig ansamling mennesker med fakler og bannere som det mest skremmende attributt, at også de ligger skjult i skyggene med et fotoapparat? Vel, den som lever får se og den som følger med får kanskje vite, muligens gjennom budbringere som Julian Assange, hans våpendrager og hans heltemodige likemenn. Avslutningsvis et spørsmål til Jagland og ettertanke; når vil Nobels fredspris bli tildelt en palestiner, en av Liu Xiaobo kaliber hva gjelder egen innsatsvilje og større potensial for reell fred i sitt hjemland?
- ha en fin dag
Hr. Nilsen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar